mandag 20. mai 2013

..på gjengrodde stier..

Jeg var så heldig i dag - å få en guidet tur til en lite fraflyttet gult hus på baksida av Fåvang. Et lite hus som badet i vårsol på en nydelig tomt med rester av fortidens hage og skogen helt inni veggen. Et hus Astrid Lindgren ville ha likt.

Et hus har sjel. Det har stått lenge og sett mennesker komme og gå. Bli født og dø. Det har opplevd latter og glede, smerte og sinne. Her har det vært servert bursdagskaker og julemat. Barn har lekt og slåss. Og grinda nederst i hagen viser hvor snarveien til butikken en gang i tiden gikk. Den gangen det var en butikk i nabolaget.

Nabohuset som ble utleid til utenladske gjester. Uten innlagt vann, men med kran ute på baksida. Ingen blomster i vinduet lengre - eller flagg som skulle ønske gjestene velkommen. Korrekt flagg for gjestens nasjonalitet - en vennlig gest i fra husverten som gjorde alt for at gjestene skulle føle seg velkomne.

Men en dag ble døra låst for godt,  og ingen skal bo i det huset lengre. Eller leie ut gjestehuset. Det er blitt umoderne, for lite, upraktisk. Det som en gang fylte behovene for en hel familie.

Det er noe vemodig over fraflyttede hus. Det er en ekkel påminnelse om at tiden går. Tiden som nådeløst feier av gårde og til slutt tar med seg minnene om sommer og sol, latter og glede. Tilbake står et hus og gråter. Og hus som ikke har mennesker forfaller fort.  Like fort som mennesker som ikke har hus.

Men på denne vårdagen var det nesten liv i huset igjen. Med historier og minner og mennesker. Jeg kunne føle barnas sommerglede over å få gå på den fine veien i stedet for stien ned til butikken. Som var raskere, men ikke så stas å gå på. Og hyggen med en kaffekopp på trappa en søndags formiddag. Livet i et lite gult hus kunne nok være ymse, men på dager som dette er jeg sikker på at det ikke fantes noe bedre.



Takk for omvisningen - den gjorde både vondt og godt. Jeg elsker gamle hus.

Russeblåstjerne