Selv har jeg enda barnehagebildet av sønnen min hengende på veggen, og det er et bilde jeg er veldig glad i. Aner ikke hvem som tok det, men en fotograf hos min tidligere arbeidsgiver Caspersen Foto. Før jeg begynte å jobbe der. Der er lille Sander smilende i sin regnbuefargede genser, den første genseren han fikk som han valgte ut selv. For meg vil han alltid være litt sånn. Den lille glade gutten i regnbuefarger.
Det jeg er litt lei meg for er at jeg ikke har er bilde av oss sammen - et fint bilde som kunne hengt på veggen. Hadde jeg visst det jeg vet nå hadde jeg gått til fotograf og fått et sånt bilde. Det hadde vært verd noen kroner, men nå er det for sent. Jeg har ett av oss sammen som ble tatt på konfirmasjonen hans. Men der også burde jeg lagt litt mer jobb i det. Det er et snapshot, men tatt med mitt kamera. Småbarnsperioden er en fase som ikke kommer igjen, og å ha bilder fra den perioden blir bare mer verd jo eldre en selv og barna blir.
Mine foreldre var flinke - de tok oss med til fotograf. Der sitter vi i fotostudio til Vesla Elstad hele gjengen, i bunad og dress. Broder'n med blåveis (han skalla i badekarkanten rett før vi skulle dra) og vi jentene mer eller mindre skamklipte. Men det var sånn vi var. Minus bunaden. Den brukte vi bare 17 mai. Og hos fotografen. Og foreldrene våre er ikke med på bildet. Det kunne de godt ha vært.
Selv liker jeg godt bildene fra dagliglivet, i vanlige klær og gjerne utendørs. I lek og aktivitet - et tidsvindu tilbake til den virkeligheten som var. Og jeg finner både stor glede og stor tilfredsstillelse i å gi familier det jeg selv mangler. Fordi jeg vet hvor viktig det kommer til å bli.
 |
| Våre beste år |
