PYROMANIA!

 Ett av vårens høydepunkt, synes jeg.

Bråtebrenning.  Jeg elsker det! Det er en supereffektiv måte å kvitte seg med dødt gress og annet brask på.

Nesten litt for effektiv. Close call for prydbuska, og et lite øyeblikk lå naboens hage an til å få en kjapp vårrydding også. Det gikk heldigivis bra.

Note to self: Ild har ingen respekt for nabogrenser og lar seg ikke stoppe av et plankegjerde.

Fra Leksikonet:

bråtebrenning, svebrenning, svedjebruk, svibruk, gammel måte å rydde jord på. I skogbygder ble den helt til 1850-årene mye brukt i forbindelse med rugdyrking. Bråtelandet valgte man i det tetteste og frodigste granholt på tørr mark. Midtsommers ble all skog felt, og trærne kvistet. Neste sommer satte man ild på. Trestammene brant ikke helt opp; de tynneste tok man til gjerde omkring bråten, de største stokkene ble brukt til ved (sotved). Mens asken ennå var varm, sådde man rugen. Dersom det kom en god regnskur, trengtes ikke mer arbeid. Holdt derimot tørrværet seg, karet man rugen ned i asken. Bråterugen «bolet» (busket) seg svært, så det ble mange rugstrå av ett frøkorn. Den tredje sommeren ble rugen skåret. Senere ble bråten brukt til slåttemark og hamnehage. Særlig før potetdyrking ble vanlig, ble det også avlet neper i bråtene.

Det første man kjenner til om bråtebrenning fra Norge, er fra Jämtland på 1400-tallet. I begynnelsen av 1600-tallet førte innflyttede finner bråtebrenning med seg til grensebygdene i Hedmark (rugfinner). I Afrika og deler av Sør-Amerika er denne formen for jordbruk fortsatt i bruk.